Gjeldende klokkeslett:0:00Total varighet:13:17

Video transcript

Det er mange ting som kan skille mennesker fra andre arter. Men det er en ting som skiller mennesket enda mer fra våre nærmeste slektninger i dyreriket på en virkelig stor måte, er merknaden at mennesket er kollektivt lærende. Og for å forstå det, kan vi tenke på hvordan selv vår nærmeste slektning i dyreriket sjimpansen, kan kommunisere. Så du har kanskje hatt en sjimpanse, og i løpet av livet hans eller hennes, kan de lære en hel haug med kule øvelser. Og de kan til og med lære å bruke verktøy, manipulere verktøy, og-- hvem vet-- kanskje til og med lage verktøy. Kanskje også ta en kvist et sted, og ta av bladene og bruke den til å få en maur ut av et hull eller et annet sted. Så de kan lære alt dette i løpet av livet. Men uheldigvis for sjimpanser-- vell, det som er uheldig for sjimpansene er at de lærer noen av de tingene vi lærer dem til andre medlemmer i gruppen sin, ofte deres avkom. Men uheldigvis for sjimpanser er at de ikke har noe god måte å kommunisere med hverandre på. Så for de fleste sjimpansene, måten de kan lære bort på er ved å vise-- ikke vise og fortelle, bare vise. Og så fordi dette er en så upresis eller ikke eksakt blir det en lite effektiv måte å kommunisere, vil alle nyanser av det denne sjimpansen vil kommunisere i løpet av livet vil den ikke kunne bringe videre til neste generasjon eller til de andre sjimpansene rundt. Så du har et enormt energitap. Og faktisk, alt som kan bringes videre er kanskje de to spesielle bevegelsene eller hva du kanskje kan observere i nåtiden. Alle andre ting som sjimpansen lærer-- antall år som er passende og kanskje de kan formidle noe av det ved å vide dem det riktige antall år-- men andre nyanserte aspekter av det, eller spesielle måter å holde ting, eller røre noe, kan bare vises til dem. Det kan ikke beskrives på en presis måte. Så du mister en del av erfaringen, informasjon som forsvinner. Og så gjennom studiet av disse dyrenes liv, kan de kanskje lære det samme igjen. Men så trenger de å kommunisere det, og så har de det samme problemet. Det er vanskelig å kommunisere med det de har av midler, som igrunnen bare er å vise de andre sjimpansene hva de har gjort. Og så igjen, du mister informasjon. Og det du får i denne typen omgivelser er, generasjon etter generasjon, selv om de lærer i løpet av et individuelt sjimpanseliv, og selv om de kan kommunisere noe av det til andre, vil den formen for kommunikasjon miste så mye informasjon og så mye nyanse at du ikke vil få en generell akkumulering av kunnskap og visdom i denne sjimpansens populasjon. Mennesker, på den andre siden, har noe de kaller symbolsk språk. Og jeg skal snakke om det om et sekund. Men nå holder det å si at menneskets språk er langt mer presist og langt mer effektivt en bare å kunne vise noe. Tenk deg at du skulle lære noe uten å kunne kommunisere verbalt. Om du bare skulle se på det andre gjorde. Og så ville du ha en ide om hvor vanskelig det er for sjimpansene å lære hverandre. Men i tilfellet for mennesker, har vi dette vil kaller symbolspråk. Dette er veldig presist, veldig effektivt for kommunikasjon. Så fra et menneske til et annet, kan du faktisk kommunisere en god del. Kanskje ikke alle nyanser og alle erfaringer, men en hel del av det. Så her tegner jeg at mye av det overføres til noen andre mennesker. Kanskje det er er avkommet. Kanskje det er andre medlemmer av en stamme eller gruppe eller hva som helst. Og så kan dette mennesket kanskje komme opp med andre oppdagelser. De kan bygge på det de har lært fra tidligere generasjoner eller fra andre mennesker som er omkring. Og de kan komme opp med deres egne nyanser og deres egne oppdagelser. Og dette er en rett over her som kan komme opp med hans eller hennes nyanser og oppdagelser. Og fordi de har gode mekanismer for kommunikasjon, den ene kan kommunisere til andre hva han har lært eller hva hun lærte og kommunisere en hel del av det. Kanskje ikke alt, men kanskje en hel del av det. De kan beskrive presist hvordan de gjør noe, og antall ganger i året, når det er bra å gjøre det, og når det er bra å gjøre det, hvordan du planlegger fremtiden, hva er historien til denne kunnskapen. Og så kan du gå videre her og fordi disse sterke kommunikasjonsteknikkene, presis og effektiv kommunikasjon, som du har hos mennesker, eller eventuelt i en menneskelig sivilisasjon, er det mulig å ha kollektiv hukommelse. I tilfellet hos sjimpansene, er de tidlig generasjon. Hver sjimpanse må lære om igjen tingene som de andre sjimpansene allerede kan ha gjort i tidligere generasjoner. De har virkelig ikke flyttet fremover eller bygge på dette på betydelig måte. Hos mennesker, når informasjon er lært og man har oppnådd erfaring, vil en god del av det kunne gå videre til andre mennesker. Og så vil dette fortsette. Så alt dette kan gå videre eller en god del av det kan gå videre til neste generasjon. Og jeg har ikke engang snakket om skriftspråket enda. Dette er bare muntlig kommunikasjon som fremdeles er en veldig sterk, presis, effektiv middel for kommunikasjon. Skriftlig kommunikasjon tar det til et annet nivå. Men denne personen her, kanskje hun kommer opp med andre nyvinninger. Og på et punkt, kan du kanskje si, vel, se om noen fortsetter å ha nyvinninger og fortsetter å lære hva alle andre lærte i tidligere generasjoner, kanskje dette vil overgå den totale mengden hukommelse som et menneske noen gang har hatt. Og det er faktisk et tilfelle hvor dette kanskje er en av grunnene til at mennesker har større hukommelse, fordi det er all denne kollektive hukommelsen man får fra en generasjon til en annen fra et menneske til et annet. Men det er noen grenser i dette. Og dette et et annet element hvor det kollektive aspektet til kollektiv hukommelse og kollektiv læring som blir virkelig effektfull. Et menneske, på grunn av den sterke kommunikasjonsmekanismen, er ikke bare begrenset av kunnskap og opplevelser i hukommelsen. De har mulighet til å fylle på-- Så dette mennesket rett over her har ikke denne kunnskapen. Og kunnskap kan kanskje gå forbi til et annet menneske. Så la meg kopiere og lime inn det. Dette er et menneske som kanskje lever på samme tid. Og så blir det relevant, de kan faktisk treffe på det. Og kanskje de kan lære fra det mennesket. Eller kanskje det er i et annet sosialt lag og dette mennesket kan bygge spesielle verktøy eller bygge spesielle ting med denne informasjonen, bruker kunnskapen rett over her. Og så vil dette mennesket ikke trenge å kjenne den informasjonen. De kan bare ha innflytelse på utkommet av den informasjonen for å bygge på toppen av den. Så det gjør at mennesket har mulighet til å ikke bare motta informasjon, og bygge på informasjonen, fra tidligere generasjon, menneske til menneske den tillater alle menneskers hjerne kollektivt på ethvert gitt tidspunkt kan være en kollektivt hukommelsesbank som kan brukes til utvikling eller nytenkning og for spesielle områder tilpasses til spesielle deler av økosystemet eller for å lære hverandre. Så alt i alt, er dette virkelig unikt, så langt vi kjenner til, i dyreriket. Alt i alt, er det ikke bare om hjernen eller hukommelse i et individ i en rase. Nå blir det om hjernen eller hukommelsen til en hel sivilisasjon eller hele gruppen av arten. Og bare som et eksempel på det, så lang jeg vet, er det ingen mennesker vet hvordan man gjør alt som mennesker vet hvordan man skal gjøre. Jeg kan tenke meg at der er en sjimpanse som vet alt som alle andre sjimpanser vet hvordan man gjør. Det er ingen mennesker som er pilot, doktor, gymnasiast, advokat, forstå filosofi og snakker 20 ulike språk. Så vidt jeg vet, finnes ikke det mennesket. Og det er OK, fordi de kan finne ut den erfaringen, evnen hos andre mennesker for å bygge opp sivilisasjonen. Ingen av oss, så langt jeg vet, kjenner vet hvordan vi gjør alt som faktisk bygger opp vår sivilisasjon. Men informasjonen er i vår kollektive hukommelse for å faktisk gjøre det. Nå vil det neste du kanskje sier være, OK, Jeg startet med å love at vi har en sterk presis, effektiv form for kommunikasjon, og at dyr ikke har det. Men har ikke andre dyr faktisk noe form for kommunikasjon? Så for eksempel, selv aper. Vil ikke de rope ut når de er i fare? Det er en form for kommunikasjon, kanskje et form for språk. Kanskje visse dyr-- fugler, aper kanskje de har en sang som de synger som formidler spesielle ting. Kanskje de ser etter make. Er ikke det en form for kommunikasjon? Og de er det. Det er former for kommunikasjon og et slags språk. Men disse vil ikke akkurat bli brukt på måter for å lære bort/lære. Du ser ikke en sjimpanse som lager skrikende lyder og lærer lyder. De kan gjøre litt, kanskje en advarsel, for å advare. Men det er ikke noen dyp nyanse eller presisjon som gjør det mulig å formidle med disse en-av lydene selv om en-av bevegelse. Og det som er spesielt effektfullt med menneskers språk er at det er et symbolspråk. Og når jeg sier at det er et symbolspråk, jeg sier det til og med utvidet forståelse enn bare med skriftlige bokstaver. Jeg snakker til og med om lydene alene. Så la meg gå til en tid hvor vi ikke hadde skriftspråk. Og når jeg snakker om symbolspråk, kan vi tenke på et ikke-symbolspråk. Så i et ikke-symbolspråk, har du kanskje noen lyder. La oss kalle det lyd 1. Og det har en betydning. La oss kalle det betydning 1. Så dette er kanskje et spesielt type av et skrik. Det betyr at et rovdyr kommer. Så har du kanskje noe som er lyd 2, eller bevegelse 2. Og det har en annen betydning. Det har betydning 2. Det er kanskje en spesiell sang, som betyr at jeg er i humør til å reprodusere eller noe. Du har kanskje bevegelse 3 som har en direkte betydning. Det kan bety at jeg har funne mat eller noe sånn. Så betydning 3. Hva mennesker har, de kan gjøre dette, hvor spesielle lyder har spesielle betydninger. Så for eksempel, hos mennesker, kan du ha lyd 1. Som refererer til betydning 1. Jeg refererer det til betydning 1. Du kan ha lyd 2 som referer til betydning 2. Du kan ha lyd 3 som refererer til betydning 3. Så det er bare direkte representasjoner. Men det som virkelig er effektfullt med symbolspråk, er at muntlige symboler kan kombineres ifølge et sett med regner eller grammatikk som har et uendelig antall betydninger. Så dette er det som menneskers språk overgår andre språk og gjør det virkelig til denne robuste, presise kommunikasjonsmekanismen, når du har kombinasjoner. Lyd 1, lyd 2, lyd 3 vil nå ha andre betydninger, betydning 4. Så kan du kanskje ha kombinasjonen du kan ha lyd 3, lyd 1 og ly 2 som vil ha betydning 5. Og om du har ti tusen lyder, og virkelig i den muntlige verden er disse lydene i et gitt språk, så kan du plutselig ha uendelig antall betydninger, ved å sette dem i ulike kombinasjoner. Og om du tenker at dette er litt abstrakt kan du tenke på at lyd 1 er lyden hvor jeg sier ordet "hund." Og jeg skal ikke engang skrive det ned fordi jeg vil at de skal tenke deg en verden før skriftlig kommunikasjon. Så lyd 1 er lyden "hund". Lyd 2 er "spise". Og lyd 3 er "mann". Så betydningen av lyd 1, om du dører "hund", så tenker du OK, og ser for deg en hund av en eller annen type. Og selv nå, vil du ha tanken på et bilde av en hund. Og det har vi kanskje alle. Lyd 2, om du hører "spis", ville du si, OK, jeg tenker meg å spise noe. Og lyd 3, "mann", så kan du se et bildet av det. Og om det var et ikke-symbolsk språk, er dette alt du får ut av disse lydene. Men nå, i et symbolspråk, kan vi kombinere disse. Vi kan si "hund spiser mann". Så igjen, vi referer bare til tre lyder, de tre symbolene. Men nå referer de til en helt ny og mye mer sammensatt betydning enn å bare referer til spesielle objekter eller spesielle handlinger. Eller du kan ha "mann spiser hund". Det er ikke hyggelig, men jeg tenker det er en desperat situasjon. Men igjen, det er en annen betydning som vi får ut av de samme lydene. Og hva disse symbolspråkene gjør, ved siden av å gi oss uendelig antall betydninger, de gir oss anledning til å ha flere nyanser, og virkelig refererer til ting som er abstrakt, og inneholder-- og kanskje viktigst-- ting som nåtid, fremtid og fortid, som hypotetiske ting som virkelig er nødvendig for å virkelig kommunisere optimalt alle erfaringer eller forståelse fra en enhet til en annen.